Herlig bokomslagsbilde!
Baksidetekst:
Sommeren 1924 Under et glitrende sosietetsball, ved bredden av en liten innsjø på et engelsk gods, inntreffer en tragedie som vil endre mange menneskers liv. De eneste vitnene, søstrene Hannah og Emmeline Hartford, snakker aldri med hverandre igjen.
Vinteren 1999 Nittiåtte år gamle Grace Bradley, tidligere hushjelp på godset, får besøk av en ung produsent som lager en film om hendelsen ved Riverton. Gamle spøkelser blir vekket til live, og minner baner seg vei opp til overflaten. En sjokkerende hemmelighet er i ferd med å slippe frem i lyset.
Smakebit fra side 122-123
"Hans gråt var det vanskelig nok å høre på," sa Nancy. "Men det var ingenting mot hennes."
"Hvem sin?" hvisket jeg tilbake.
"Morens. Jemimas. Det begynte da de bar den lille bort, og det sluttet ikke før etter en uke. Hvis du bare hadde hørt den lyden. En sorg som gjør håret ditt grått. Hun ville verken spise eller drikke; bleknet bare bort til hun var nesten like hvit som ham, må han hvile i fred."
Jeg grøsset og forsøkte å sammenholde dette bildet med den uanselige, tykkfalne kvinnen som virket altfor alminnelig til å lide av noe så spektakulært. "Du sa 'barn'? Hva skjedde med de andre?"
Kate Morton - født 1976 i Berri, Australia.
Hun er gift og har to sønner.
Oppdatering (oktober 2013):
Nå har jeg lest ferdig boken, og som vanlig liker jeg Kate Mortons historier og måten hun beskriver mennesker og miljøer. Dette er en bok man skal nyte og "flytte inn i". Jeg kan lett se omgivelser, hus, rom og personer - nesten som å være tilstede. (Kanskje en smule for lang? Men man blir jo kjent med personene.) Baksideteksten høyer forventningene til handlingen - og det tar tid før noe skjer! Men en flott debutroman - etter min smak. Historie, romantikk, mystikk/hemligheter, kvinneskjebner, England.
Den får 4 av 5 hjerter.
Mari utfordrer ekstra i dag: Mest minneverdige åpningslinjer. Noen ganger åpner en
historie med linjer som etser seg inn i hukommelsen. Det kan være fordi
åpningslinjene er så klisjefylte at det er pinlig. Det kan være så spennende at
man bare må fortsette. Eller kanskje er det så vakkert skrevet at man husker
det lenge, lenge etter at boken er avsluttet.
Jeg har mange bra eksempler på dette, men velger en åpning som jeg synes er vakker. Det er fra boken "Den tionde gåvan" av Jane Johnson. En spennende historie som sitter i hodet lenge etter at boken er ferdiglest. Les omtale her!
"Det finns bara ett par tre berättelser om människan, och de upprepar sig ständigt och med samma passion som om de aldrig hade hänt förut, likt lärkorna som sjungit samma fem toner i tusentals år."
Flere smakebiter finner du her:
Her er det grått vær og regn i dag - en god anledning til å kose seg med te og bøker! :) GOD SØNDAG!